Så lenge mennesket har eksistert, har vi tegnet og laget bilder. Allerede for titusenvis av år siden skapte mennesker dyrefigurer med en imponerende grad av realisme og kunstnerisk uttrykk. Mange av disse bildene holder et kunstnerisk nivå som fremdeles kan fascinere og imponere oss i dag.

Noen av de eldste kjente hulemaleriene er funnet i Europa og Australia, og flere av dem er mellom 30 000 og 40 000 år gamle – enkelte enda eldre. I 1994 ble de fantastiske hulemaleriene i Chauvetgrotten i Ardèche i Sør-Frankrike oppdaget. Her finnes mer enn 300 dyrefigurer og en rekke andre motiver. Bildene er omkring 30 000–36 000 år gamle. Det betyr at menneskene laget bilder lenge før de utviklet skriftspråket. Tegne- og malerkunsten er med andre ord mange tusen år eldre enn skrivekunsten.

Utrolige oksemalerier

Hulemaleriene i Altamiragrotten i Nord-Spania ble oppdaget i 1879. De mest kjente maleriene er omkring 14 000–15 000 år gamle. Historien om oppdagelsen er nesten like fascinerende som bildene selv.

Inngangen til hulen ble oppdaget av en jeger, og arkeologen Marcelino Sanz de Sautuola begynte senere å undersøke den sammen med datteren sin. Inne i hulen oppdaget datteren at taket var dekket av store, fargerike dyrefigurer – særlig bisoner.

Dyrene var gjengitt med imponerende presisjon og naturtro detaljer. Kunstnerne hadde til og med utnyttet fjellets naturlige formasjoner for å skape volum og gi dyrekroppene en tredimensjonal virkning.

Da «primitive» mennesker skapte stor kunst

Da arkeologen fortalte om funnet i Altamira, ble han møtt med stor skepsis og latterliggjøring. Mange fagfolk mente det var umulig at mennesker som levde så langt tilbake i tid, kunne ha laget så avanserte bilder. Forestillingen om forhistoriske mennesker som primitive og lite utviklede gjorde det vanskelig å akseptere at de kunne være så dyktige kunstnere.

I dag er det ingen tvil om at maleriene ble laget av mennesker i forhistorisk tid. Oppdagelsen av hulemaleriene i Lascaux i Sør-Frankrike i 1940 bidro også til å endre synet på den tidlige billedkunsten. Her åpenbarte det seg et stort underjordisk galleri med blant annet imponerende avbildninger av okser, hester og hjorter. Maleriene er omkring 17 000 år gamle.

Fordi hulene var mørke og beskyttet mot vær og vind, har mange av bildene overlevd gjennom tusenvis av år.

Kunst eller jaktmagi?

Men hvorfor brukte menneskene så mye tid på å avbilde ville dyr som bisoner, hester, hjorter og antiloper på vegger og tak? Det vet vi ikke med sikkerhet. Vi kjenner ikke menneskenes tanker, tro eller forestillinger om verden, og derfor finnes det flere teorier om hvorfor bildene ble laget.

Vi vet at mange av kunstnerne levde som jegere og sankere, ofte i små grupper som flyttet seg etter årstidene og tilgangen på mat. De var godt kjent med dyrene de avbildet. De kjente bevegelsene, kroppsbygningen og hver eneste muskel. Nettopp denne kunnskapen kan ha gjort dem i stand til å gjengi dyrene så presist.

På 1800-tallet mente mange forskere at hulemaleriene først og fremst var kunstverk, laget for å uttrykke skaperglede og estetisk nytelse. En annen teori er at bildene hadde en religiøs eller magisk funksjon. Dyrefigurene kan ha vært en del av ritualer knyttet til jakt. Ved å avbilde et dyr kunne menneskene kanskje forsøke å få makt over det eller sikre seg et godt jaktutbytte.

Noen steder er dyrefigurene malt eller risset oppå hverandre, uten noe tydelig system. Dette kan tyde på at hulene hadde en spesiell betydning, og at bildene ikke bare var dekorasjon. Kanskje hadde de flere funksjoner samtidig. Uansett viser de at bilder og visuelle uttrykk hadde en viktig plass i menneskenes liv allerede for titusenvis av år siden.

Brukte kull og jordfarger

Hvordan klarte menneskene å lage så flotte bilder med de enkle materialene de hadde tilgjengelig?

Mange av hulemaleriene har tydelige, svarte konturer. Disse kunne være tegnet med trekull, omtrent slik vi bruker tegnekull i dag. Kullet kunne også gnis utover for å lage skygger og myke overganger.

Fargene kom hovedsakelig fra naturlige mineraler og jordpigmenter. Rød og gul oker, som inneholder jernforbindelser, ble brukt til å lage ulike fargetoner. Svart kunne fremstilles av trekull eller mineraler som manganoksid.

Vi vet ikke alltid hvilke bindemidler kunstnerne brukte for å få pigmentene til å feste seg til fjellet. Dyrefett og andre organiske materialer har vært foreslått, men det er vanskelig å finne sikre spor etter slike stoffer. Det er også mulig at enkelte pigmenter ble blandet med vann.

En særlig spennende teknikk var å blåse pigment gjennom et rør eller direkte fra munnen mot fjellveggen. På den måten kunne kunstnerne lage jevne fargeflater og sjablonglignende avtrykk, blant annet av hender.

Den norske veidekunsten

Også i Norge har vi en lang tradisjon for å lage bilder på stein. Det er registrert bergkunst på mer enn tusen steder her i landet. I motsetning til de berømte europeiske hulemaleriene består mye av den norske bergkunsten av helleristninger, der motivene er hogd eller slipt inn i fjellet.

Mange av helleristningene ligger langs kysten, ved innsjøer og langs elver. Dette er steder som hadde stor betydning for menneskene som levde av jakt, fiske og fangst.

Et av Norges mest kjente eksempler er Bølareinen, som ble oppdaget i 1895 ved Bølaelva, nær Snåsavatnet i Trøndelag. Figuren forestiller et reinsdyr i nesten naturlig størrelse og er omkring 6000 år gammel.

Konturen er hugget inn i fjellet med et skarpt steinredskap. Teknikken kalles prikkhogging, fordi motivet er laget ved å slå små groper eller prikker etter hverandre langs linjene. Andre helleristninger er laget ved å skjære eller slipe spor i berget.

Bølareinen er svært naturtro, selv om den bare har ett synlig forbein og ett bakbein. Den er et godt eksempel på den såkalte veidekunsten, bergkunst laget av jegere og fangstfolk i steinalderen.

Typiske motiver fra denne perioden er hjort, elg og rein, men også bjørn, fugl, hval og fisk. I enkelte helleristninger har dyrene abstrakte linjemønstre inne i kroppen. Disse er blitt tolket som mulige fremstillinger av indre organer, men den egentlige betydningen kjenner vi ikke.

Uttrykker fruktbarhet og makt

En yngre tradisjon innen norsk bergkunst kalles jordbruksristninger. Disse ble laget fra bronsealderen og inn i jernalderen, omtrent fra 1800 f.Kr. og fram til rundt 400 e.Kr.

I motsetning til den eldre veidekunsten, der dyrene dominerer, finner vi her et større mangfold av motiver. Mennesker, hester, båter og redskaper fra jordbruket er vanlige. Vi finner også spiraler, sirkler og små skålformede groper, ofte kalt skålgroper.

Mange forskere setter disse helleristningene i sammenheng med religion og ritualer i bronsealderen. Solen og naturens kretsløp kan ha hatt en sentral plass i menneskenes forestillingsverden, og flere av motivene er blitt tolket som symboler på soltilbedelse og fruktbarhet.

I mange helleristninger er mennene fremstilt med svært store, erigerte kjønnsorganer. Dette kan være et uttrykk for fruktbarhet og livskraft. Samtidig er flere av figurene utstyrt med våpen, og noen forskere har tolket dem som symboler på maskulin makt, status og krigerideal.

Det er også funnet rester av rød farge i flere jordbruksristninger. Dette tyder på at helleristningene kan ha vært malt, kanskje for å gjøre figurene tydeligere eller for å gi dem en spesiell symbolsk eller rituell betydning.

Mange helleristninger er nemlig svært vanskelige å få øye på i dag. Derfor blir flere av dem malt med rød farge for at besøkende skal kunne se motivene bedre. Den røde fargen er imidlertid ofte en moderne tilrettelegging og ikke nødvendigvis en gjengivelse av hvordan alle ristningene opprinnelig så ut.

Fra trekull og jordpigmenter til dagens tegne- og malematerialer har mennesket alltid hatt et behov for å uttrykke seg gjennom bilder. De eldste hulemaleriene minner oss om at tegning og maling ikke bare er teknikker, men en grunnleggende del av menneskets historie og kreativitet.